Hei, jeg heter Kristine
Jeg vet hvordan det føles å style høye krav til seg selv, tvile på egne evner og kjenne at man aldri helt strekker til.
I mange år levde jeg med tankemønster som hold meg tilbake. Jeg ønsker meg mer overskudd, bedre helse og en støre følelese av mestring, men viste ikke helt hvor jeg skulle begynne.
Gjennom min egen reise har jeg erfart hvor mye små endringer, økt bevissthet og en mer omsorgsfull tilnærming til meg selv kan bety
Min Reise
Se for deg en ung jente på ungdomsskolen.
En jente som føler at hun ikke er smart nok, flink nok eller komfortabel i sin egen kropp. Hun ser på alle andre og tenker at de får til ting hun selv ikke mestrer.
Hun lærer seg tidlig en strategi: Å gjøre akkurat nok til å komme seg gjennom skolen, men aldri gi absolutt alt.
For hvis hun ikke prøver sitt aller beste, kan hun alltid si til seg selv : ''Jeg kunne klart det hvis jeg virkelig hadde prøvd.''
På den måten slipper hun å finne ut om den vonde tanken kanskje er sann. At hun rett og slett ikke er god nokk.
Den jenta var meg.
Og disse tankene ble med meg videre: gjennom studietiden, inn i arbeidslivet og inn i hverdagen som voksen.
''Jeg er ikke smart nok. Jeg får det ikke til. Jeg gjør ikke en god nok jobb.''
Samtidig kjente jeg på følelsen av at kroppen min heller ikke var slik den burde være. Jeg forsøkte å gjøre noe med det. Treningsprogrammer, nye kostholdsvaner, perioder uten godteri og stadig nye forsøkt på å få mer energi og bedre helse.
Jeg begynte. Stoppet. Begynte igjen. Og for hver gang følte jeg at jeg hadde myslyktes enda en gang. Etter hvert begynte kroppen å si tydligere ifra.
Forkjølelsene kom tett. Jeg hadde vont i skuldren, ryggen og hodet. Smertene ble verre, og ønsket om å kjenne overskudd, glede og mestring ble sterkere.
Dagen jeg ikke klarte å holde alt inne lenger
Jeg husker spesielt en dag. Jeg hadde hatt en travel og tung dag på jobb i barnehagen. Da jeg gikk ut porten, kjente jeg meg helt tom. Jeg hadde gått omtrent 50 meter da tårene plutselig begynte å renne. Jeg klarte ikke å stoppe.Det eneste jeg tenkte på, var at jeg ikke skulle møte noen foreldre på vei hjem. Jeg orket ikke tanken på at noen skulle se meg gråte og spørre: <Går det bra?>
Heldigvis møtte jeg ingen. Jeg kom meg hjem, men gråten fortsatte resten av kvelden. Jeg klarte ikke å finne ro og jeg husker at jeg tenkte:
Nå er det nok. Jeg vil ikke ha det slik lenger.
Den dagen ble et av mine viktigeste vendepunkter.
Endringen begynte med små skritt
Jeg begynte å lete etter svar. Jeg lyttet til podkaster om mat og helse, leste bøker om selvutvikling og oppsøkte hjelp. Men det var først da jeg begynte å bli bevisst på mine egne tankemønstre, at noe virkelig begynte å endre seg.
Jeg begynte å stille meg selv andre spørsmål:
Hva får jeg faktisk til?
Har noen egentlig sagt at jeg ikke er flink i jobben min?
Hvorfor er jeg så mye strengere mot meg selv enn mot andre?
Og kanskje viktigst:
Hva om jeg begynner der jeg er, i stedet for der jeg mener jeg burde være?
Jeg viste at jeg likte å gå tur. Så jeg begynte der. Jeg hadde tre turer å velge mellom: en kort, en mellomlang og en lang.
Ofte bestemte jeg meg bare for den korte. Det gjorde det lettere å komme seg ut av døren og ganske ofte endte jeg med å gå en av de lengre turene.
Men den korte turen var også mer enn gost nok. Jeg begynte å senke kravene, å legge merke til det jeg faktisk mestret, å ta att skritt om gangen, og sakte, men sikkert begynte livet mitt å endre seg.
Jeg trengte ikke å bli en annen.
Jeg trengte å finne tilbake til meg selv.
Jeg har fortatt dager med smerter og utfordringer. Men de styrer ikke livet mitt på samme måte som før.
Jeg kjenner meg selv bedre.Jeg ser hva jeg får til, og jeg vet at feil ikke betyr at jeg har mislyktes, er en del av det å lære.
Etter en lang periode med mye selvreflekjon fikk jeg også hjelp av en mentor. Hun hjalp meg med å se mønstrene mine enda tydeligere og ga meg konkrete verktøy for å møte tankene mine på nye måter.
Det ble enda en vendepunkt.
For en fantastisk følelse set er å oppdage hva man faktisk kan få til når man ikke lenger er sin egen største begrensning.
Reisen min er fortsatt ikke ferdig. Forskjellen er at jeg nå har det godt mens jeg går. Jeg kan glede meg over prosessen, også når det er krevende. Jeg vet at vanskelige dager ikke betyr at jeg er tilbake der jeg startet.
Og jeg vet at jeg kan møte dem på en annen måte enn før
